"Vente, blinke" Gunnhild Øyehaug

"Herregud, det var jo nesten ikkje til å tru, meinte Wanda, som i tillegg til å være ein sexy og aggressiv bassist hadde studert sine fag på universitetet (noko som ikkje gjorde henne mindre ultimat for Kåre), det var ikkje til å tru når ein tenkte over det sa Wanda: Uma, den tøffe jenta som slo seg gjennom åttiåtte galne, japanske gangsterar utan problem, ho låg no, ved et bål, ved den episke ursituasjonen, - no less! - med eit beudrande smil i ansiktet og høyrde på Bill fortelje, og kom med berre små kommentarar som "neimen" eller "oi". Det var vel ikkje det ho sa, sa Kåre og måtte le, nei, sa Wanda, men det var så godt som. Og det var jo litt av et utsegn filmen kom med der, å plassere ei kvinne og ein mann i den episke ursituasjonen, all forteljings mor: å sitte rundt eit bål og høyre på forteljingar, og at det som vanleg var mannen som fortalde og kvinna som lytta. Eg meiner, sa Wanda, og lo et par hånlege ha ha, kor konvensjonelt kan det bli? "

Det er dette vi liker: populærkultur satt i en kontekst i en roman. Øyehauge gjør den brilliante vendingen : hun får meg til å føle meg hjemme i boka hennes. Ved å la sine karakterer tenke på og snakke om kvinnesynet i "Kill Bill 2", Sofia Coppolas mening med "Lost in translation" og PJ Harvey´s tekster, setter hun både bilde og lyd til språket. Og det er lyder og bilder vi kjenner, det er nesten så hun skrev et filmmanus med fotnoter til aktuelle lydspor. Teksten som leses oppleves for leseren som om dette er noe som faktisk skjer, akkurat nå, med noen folk som bor i Oslo og Bergen, som ser og lytter til og snakker om de temaene jeg også har sett og lyttet og snakket om. Det går med andre ord rett hjem. Da jeg leste diskusjonen mellom Kåre og Wanda som sitert ovenfor måtte jeg ringe kjærsten min på jobb: "det er jo oss!"
Og så romanens beste karakter: Trine, performanceartisten som i siste sekund endrer stuntet sitt til å sitte over en toalettskål og håndmelke de melkesprengte puppene sine, mens folk kan komme å kikke, for etterpå å føle at hun har svikta dattera hjemme - Trines pupper hørte jo mest til dattera! I denne sekvensen skriver Øyehaug så rått og flott om hvordan man føler seg etter en fødsel, at man bare vet at forfatteren må ha opplevd det selv. Kan man som forfatter skrive: "..hadde ho lyst til å spytte dei opp i ansiktet, vri av seg alle kleda og vise strekkmerka på magen og stinga i underlivet som hadde resultert i ei diger klump ved anus, eigentleg berre legge seg ned på golvet og føde rett framfor dei" om forfatteren ikke har gjort det selv? Man sitter igjen som leser med en følelse av å ha lest en veldig personlig tekst, noe veldig nært.
Populærkulturreferansene bare forsterker dette, det setter teksten i samme virkelighet som leseren selv lever i. Noen ganger vil vi lese noe langt borte, en annen kultur/ en annen dimensjon/ en annen tid, men noen ganger trives vi best med romaner som denne : nettopp no. De troverdige karakterene, som nesten bærer preg av en dokumentar i måten tanker og utsagn er så gjenkjennbare og ektefølte er nettopp det som plasserer Øyehaug i toppsjiktet. Det virker som om teksten er kommet spontant for henne, hun bare leker seg i ord.
Dette er en bok å le høyt av - type slå seg på låret og kaste hodet bakover latter. Øyehaug har ett så deilig direkte og upolert språk, ingen store ord, og det går rett hjem og rett i hjertet.
Men en av bokas røde tråder: yngre kvinner dater eldre menn, den skjønner jeg ikke helt. Den gjør seg helt klart godt, temaene er i rett ånd, men hva Øyehaug har ønsket å uttrykke med å la alle sine karakterpar ha en aldersforskjell på 20 år, står meg fortsatt som en gåte.

Tidligere har Øyehaug utgitt noveller, dikt og essay. Jeg håper inderlig hun har fått smaken på romanformen, etter en slik debutsuksess.

Aktuelle linker:
Gunnhild Øyehauge, Kolon Forlag.