"Men en dag, i et uforvarende øyeblikk av fremmedhet, tenkte jeg: Når man helt åpent setter seg fore å skrive en roman som, tross alt, i all hovedsak belyser ens egen identitet, da kan det være på sin plass å understreke at det ikke nødvendigvis dreier seg om en selvbiografisk fremstilling, men like mye en fortolkning, eller er forsøk, med åpen hånd, der man rett og slett leter etter livet. I dette tilfellet, i denne boken, på denne strekningen som man ynder å kalle en roman, der de første hundre sidene allerede er tilbakelagt, er det nettopp en slik leting eller tydning det er snakk om."Jeg-personen skriver en bok og det viser seg å være nettopp den boken man sitter å leser. Det er deilig forvirrende og det skaper en nærhet mellom forfatter og leser. Jeg synes ihvertfall selv at det er vanskelig å ikke tenke på mennesket bak kunsten, være seg ei bok/et fotografi/en låt, jeg må så og si alltid wike og google mennesket som har produsert noe som har fanget min interesse. Christiansen lar deg komme så nær at han til og med, der andre lar det være opp til leseren å undre seg over, innrømmer at han har skrevet til nytte for seg selv.
Sønnen har mistet faren sin. De bittesmå kapitlene veksler mellom minner fra sønnens barndom, hendelser i nåtid mens han sitter og skriver, og stadige møter med farens gjenferd. En meget fin skildring av hvordan man forsoner seg med noens død.
Christiansens språkform avslører at det er poesi han har produsert mest av, det er store ord og svevende setninger, men med en flott kontrast: karakterene i boka heter henholdsvis: jeg, far, mor, K, M og L. Det er sånn bok jeg må lage merker i, så man rett og slett kan lese en setning flere ganger, da de klarer stå sterkt alene. Den poetiske formen gjør at man som leser har lyst til å klippe ut noen utvalgte setninger og henge dem på veggen, fordi de rett og slett er pene å se på.
Aktuelle linker:
Rune Christiansen, Oktober Forlag
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar