"Jäg är din flickvän nu", Nina Hemmingsson

En samling tegneserier fra Nina Hemmingsson som kødder med mangt. Sort og supersarkastisk humor om kjønn, kåte pensjonister, depressive jenter og KISS m.m. Her vises to av mine desiderte favoritter.

I Sverige er det jo "lov" til å være en litt mer brutal feminist, uten at du ses rart på av den grunn. Hun snur situasjoner på hodet ved å bytte om rollefordelingen og lar jentene i stripene være drøye og meget direkte. Hemmingsson er grov i målet og de stygg-pene tegningene forsterker budskapet. Karakteren som går igjen er en deppa og småfeit og vil gjerne ha muligheten til å få lov til å være nettopp det.

Frigjørende lesning for alle og en hver!


















Aktuelle linker:
Intervju med Nina Hemmingson.

"En rekke avbrutte forsøk", Selma Lønning Aarø

"Mamma er i mot barbiedokker. Hun sier ingen ser sånn ut på ordentlig. Ingen har så store bryst, så smalt liv og så lange bein. Barbie er skadelig for unge jenters selvbilde, påstår hun. Mamma er det man kaller kvinnesakskvinne. Hun leser bøker skrevet av damer som mener at menn må hjelpe til i huset og kvinner bør ta lange utdanninger og ikke være undertrykte. Jeg er enig med mamma, men jeg vil ha barbiedokke allikevel, og middag. Etter at hun har begynt å lese disse bøkene har hun nemlig sluttet å lage middag."

Lønning Aarø har skrevet en liten, morsom roman om 80-talls oppveksten, eller det vil si : hun har forsøkt å skrive en roman. Annenhvert kapittel er avbrytetelser fra hennes familie, spesielt mor, som er stor sett uenig i hvordan forfatteren husker div. hendelser. Og til slutt gir hun opp og boka stopper på s. 189!

Snodig og morsomt bygget opp bringer Lønning Aarø oss tilbake til en barndom med Poco Loco genser, Solo, Pusur-dagbok og "Mot alle vindar" på TV. Lønning Aarø gir oss små setninger, et konkret språk og en stor fin punsjbolle med humor. Den tok vel en kveld å lese og var av den typen jeg bare måtte lese morsomme avsnitt høyt for noen.

Aktuelle linker:
Cappelen Damm, Selma Lønning Aarø
Intervju i Bergens Tidene

"Fraværet av musikk", Rune Christiansen

"Men en dag, i et uforvarende øyeblikk av fremmedhet, tenkte jeg: Når man helt åpent setter seg fore å skrive en roman som, tross alt, i all hovedsak belyser ens egen identitet, da kan det være på sin plass å understreke at det ikke nødvendigvis dreier seg om en selvbiografisk fremstilling, men like mye en fortolkning, eller er forsøk, med åpen hånd, der man rett og slett leter etter livet. I dette tilfellet, i denne boken, på denne strekningen som man ynder å kalle en roman, der de første hundre sidene allerede er tilbakelagt, er det nettopp en slik leting eller tydning det er snakk om."

Jeg-personen skriver en bok og det viser seg å være nettopp den boken man sitter å leser. Det er deilig forvirrende og det skaper en nærhet mellom forfatter og leser. Jeg synes ihvertfall selv at det er vanskelig å ikke tenke på mennesket bak kunsten, være seg ei bok/et fotografi/en låt, jeg må så og si alltid wike og google mennesket som har produsert noe som har fanget min interesse. Christiansen lar deg komme så nær at han til og med, der andre lar det være opp til leseren å undre seg over, innrømmer at han har skrevet til nytte for seg selv.

Sønnen har mistet faren sin. De bittesmå kapitlene veksler mellom minner fra sønnens barndom, hendelser i nåtid mens han sitter og skriver, og stadige møter med farens gjenferd. En meget fin skildring av hvordan man forsoner seg med noens død.
Christiansens språkform avslører at det er poesi han har produsert mest av, det er store ord og svevende setninger, men med en flott kontrast: karakterene i boka heter henholdsvis: jeg, far, mor, K, M og L. Det er sånn bok jeg må lage merker i, så man rett og slett kan lese en setning flere ganger, da de klarer stå sterkt alene. Den poetiske formen gjør at man som leser har lyst til å klippe ut noen utvalgte setninger og henge dem på veggen, fordi de rett og slett er pene å se på.

Aktuelle linker:
Rune Christiansen, Oktober Forlag

"Vente, blinke" Gunnhild Øyehaug

"Herregud, det var jo nesten ikkje til å tru, meinte Wanda, som i tillegg til å være ein sexy og aggressiv bassist hadde studert sine fag på universitetet (noko som ikkje gjorde henne mindre ultimat for Kåre), det var ikkje til å tru når ein tenkte over det sa Wanda: Uma, den tøffe jenta som slo seg gjennom åttiåtte galne, japanske gangsterar utan problem, ho låg no, ved et bål, ved den episke ursituasjonen, - no less! - med eit beudrande smil i ansiktet og høyrde på Bill fortelje, og kom med berre små kommentarar som "neimen" eller "oi". Det var vel ikkje det ho sa, sa Kåre og måtte le, nei, sa Wanda, men det var så godt som. Og det var jo litt av et utsegn filmen kom med der, å plassere ei kvinne og ein mann i den episke ursituasjonen, all forteljings mor: å sitte rundt eit bål og høyre på forteljingar, og at det som vanleg var mannen som fortalde og kvinna som lytta. Eg meiner, sa Wanda, og lo et par hånlege ha ha, kor konvensjonelt kan det bli? "

Det er dette vi liker: populærkultur satt i en kontekst i en roman. Øyehauge gjør den brilliante vendingen : hun får meg til å føle meg hjemme i boka hennes. Ved å la sine karakterer tenke på og snakke om kvinnesynet i "Kill Bill 2", Sofia Coppolas mening med "Lost in translation" og PJ Harvey´s tekster, setter hun både bilde og lyd til språket. Og det er lyder og bilder vi kjenner, det er nesten så hun skrev et filmmanus med fotnoter til aktuelle lydspor. Teksten som leses oppleves for leseren som om dette er noe som faktisk skjer, akkurat nå, med noen folk som bor i Oslo og Bergen, som ser og lytter til og snakker om de temaene jeg også har sett og lyttet og snakket om. Det går med andre ord rett hjem. Da jeg leste diskusjonen mellom Kåre og Wanda som sitert ovenfor måtte jeg ringe kjærsten min på jobb: "det er jo oss!"
Og så romanens beste karakter: Trine, performanceartisten som i siste sekund endrer stuntet sitt til å sitte over en toalettskål og håndmelke de melkesprengte puppene sine, mens folk kan komme å kikke, for etterpå å føle at hun har svikta dattera hjemme - Trines pupper hørte jo mest til dattera! I denne sekvensen skriver Øyehaug så rått og flott om hvordan man føler seg etter en fødsel, at man bare vet at forfatteren må ha opplevd det selv. Kan man som forfatter skrive: "..hadde ho lyst til å spytte dei opp i ansiktet, vri av seg alle kleda og vise strekkmerka på magen og stinga i underlivet som hadde resultert i ei diger klump ved anus, eigentleg berre legge seg ned på golvet og føde rett framfor dei" om forfatteren ikke har gjort det selv? Man sitter igjen som leser med en følelse av å ha lest en veldig personlig tekst, noe veldig nært.
Populærkulturreferansene bare forsterker dette, det setter teksten i samme virkelighet som leseren selv lever i. Noen ganger vil vi lese noe langt borte, en annen kultur/ en annen dimensjon/ en annen tid, men noen ganger trives vi best med romaner som denne : nettopp no. De troverdige karakterene, som nesten bærer preg av en dokumentar i måten tanker og utsagn er så gjenkjennbare og ektefølte er nettopp det som plasserer Øyehaug i toppsjiktet. Det virker som om teksten er kommet spontant for henne, hun bare leker seg i ord.
Dette er en bok å le høyt av - type slå seg på låret og kaste hodet bakover latter. Øyehaug har ett så deilig direkte og upolert språk, ingen store ord, og det går rett hjem og rett i hjertet.
Men en av bokas røde tråder: yngre kvinner dater eldre menn, den skjønner jeg ikke helt. Den gjør seg helt klart godt, temaene er i rett ånd, men hva Øyehaug har ønsket å uttrykke med å la alle sine karakterpar ha en aldersforskjell på 20 år, står meg fortsatt som en gåte.

Tidligere har Øyehaug utgitt noveller, dikt og essay. Jeg håper inderlig hun har fått smaken på romanformen, etter en slik debutsuksess.

Aktuelle linker:
Gunnhild Øyehauge, Kolon Forlag.